Bakgrunnen for modene identitetspolitikk -Jean Jacques Rousseau
Fra slutten av kap 3 i boka The Rise and Triumph of the Modern Self (Carl R.Trueman)

Om vi skal se bakover i historien, for å finne personer som har hatt mye å si for vår tids subjektivisme, vekt på følelser og psykologi, er det vanskelig å komme utenom Jean Jacques Rousseau (1712-1778). Hans originalitet beror særlig på at han så negativt på fornuft og vitenskapens fremskritt, midt i opplysningstiden. Gjennom sin dyrking av naturen og det indre liv, som kom til uttrykk gjennom fiksjoner og hans selvbiografiske tekst Confessions (Bekjennelser/drømmerier), er han sterkt assosiert med romantikken. Hans liv var fylt av paradokser, og en kan ikke si at han praktiserte som han lærte. Mens han f.eks. skrev lærde verk om naturlig barneoppdragelse, satte han bort alle sin fem barn til fremmede. Samtidig fremhevet han det autentiske selvllivet, som det egentlig virkelige og dypeste i mennesket.

Mange av Rousseaus ideer har blitt alminnelige i vestlig kultur. Den mest åpenbare er hans fokus på det indre mentale/psykologiske livet, som det mest grunnleggende aspekt av personlig identitet. I hans selvbiografi (Confessions) fremstår dette indre livet til hver person, som det viktigste eller mest distinkte, om ham eller henne. Rousseau selv ville nok blitt forbauset over å se hvordan hans tanker er blitt anvendt, i forbindelse med kjønn, til selv å definere hvilket kjønn man er. Mens den nåværende tid er kalt den psykologiske tidsalder, er det tydelig at Rousseau var med å forme banen eller gliderenna som ledet dit.

Rousseau mente at det var samfunnet og dens institusjoner med tilhørende konsensus, som var årsak til problemene som truet individet. Det kunne vært et paradoks i Rousseau sin ånd, at samfunnet som hans etterfølgere nå er i ferd med å etablere, ser ut til å formes av den samme undertrykkende konsensus (enighet) som datidens, bare med den forskjell at nåtidens vestlige samfunn er formet etter Rousseaus forutsetninger og er konsekvenser av hans filosofi.
Rousseaua tanker har også dannet bakgrunn for det individualistiske uttrykket som vesentlig for hvem vi er. Rousseau benyttet fullt navn på sine verk, selv om de vakte sterk motstand i samtiden. Kontrasten mellom individ og samfunn/kultur, der han idealiserte individet og så samfunnets tillærte verdier som nedbrytende for dette, ble modellert av hans fremføring av egne indre lyster, følelser og tanker. Karakteristisk nok ble hans selvbiografi først utgitt etter hans død. Selv om Rousseau knapt kunne ha drømt om hvordan dagens identitetspolitikk ville vært, danner hans konstruksjon av menneskelig selvbevissthet og selvopplevelse, nødvendig filosofisk grunnlag for den.

Hvorfor kunne ikke, i så fall, bare hvert menneske ha sin selvoppfatning i fred. Så hvert menneske levde lykkelig i hver sin boble, uten at fellesskapet brød seg med dette, slik det fremstår i Politimester Bastians Kardemomme-by? Rousseau erkjente at hvert menneske hadde behov for erkjennelse på det sosiale plan, av ett eller annet slag. I følge Rousseau stammet menneskets verdi fra å ha en integritet og indre selvbevissthet, og ikke for verdsetting etter prestasjoner, som kunne føre fokus bort fra det egentlige. Dette likeverdige (egalitære) synet vi kan spore hos Rousseaua, danner en kritisk forutsetning for opprinnelsen til moderne identitetsbevegelser og ders samtidige politiske manifestasjoner, som kampanjer for LHBTQI+ rettigheter.

Også andre tidstypiske manifestasjoner, er følger av Rousseaus tanker. Forestillingen om indre uskyld, som den hypotetiske naturtilstanden, danner et press i retning av en dominerende barne- og ungdoms-kultur. Også i kristen sammenheng har vi sett slike eks. Sist nå nylig i kampvotering om nestledervervet i KrF, der valgkomiteen og flertallet samlet seg om en ungdoms-kandidat, som tidstypisk nok var for både PRIDE og abort. I hvert fall i Luthersk sammenheng, kan en merke seg at Rousseauas tanker om det uskyldsrene barnet i hans Confessions, danner motpolen til den kristne tenker Augustins Confessiones, der han erkjenner at ikke alt er så bra med mennesket (barnet) i seg selv.

Videre er Rousseaus tanker en motvekt til vitenskapelig basert undervisning, og historiebasert erkjennelse. Om det opprinnelige og naturlige er det som er ekte, så blir historien en fortelling om korrupsjon og undertrykkelse av menneskelig natur. Da slutter historien å bli en kilde til visdom, og blir i stedet en kilde til plager og klassekamp (Marx), som defineres ut fra hva det forbyr (Freud). Det kan virke som paradoksalt i Rousseaus ånd, at å være på rett side av historien i våre dager, har krevd utskiftning av historisk definisjon og praktisering av (heterofilt), og kanskje senere -monogamt, ekteskap.

Endelig kan Rousseaus vektlegging av følelsen empati, som den grunnleggende kulturbærende trekk ved mennesket, ha stor betydning. Rousseau selv var knyttet til et syn på samvittighetens opprinnelse som guddommelig, og dermed et stabilt og kontinuerlig trekk ved menneskelig natur, som var ulikt implementert i individer. Om man neglisjerer eller imøtegår et slikt felles opphav, sitter man igjen bare med subjektive følelser, der hvert individ bestemmer sin egen skjebne. Empati kan i og for seg, degradere til føleri og sentimentalisme, som kun er opptatt av at hvert menneske føler det godt i sin egen boble.

Rousseau var premissleverandør, men verden har utviklet seg (devolvert) videre. Det er kollapset av en felles metaforestilling om menneskelig natur, som truer med å rive ned vestlig kultur. En verden der mennesket finner opp egne 'menneskeretter' etter forgodt-befinnende, men mangler en felles meta-begrunnelse for dem.